Filmarkivet

Tidligere premierer

Ocean’s eleven
Regi: Steven Soderberg
Jeg må innrømme at jeg hadde veldig store forventninger til Ocean’s eleven. Med store navn på både skuespiller og regissørsiden er alt duket for filmfest. Og forventningene innfrir… nesten. Joda, Ocean’s eleven er kul. George Clooney er kul. Og gi Brad Pitt en ordentlig dress, så er det ingen som er kulere. Men historien om gjengen som skal rane tre kasino i Las Vegas glir kanskje litt vel lett? Nesten to timer med glimrende underholdning får du nå uansett.

The deep end
Regi: Scott McGehee, David Siegel
Margaret oppdrar ungene stort sett alene, med barnefaren utpå havet en plass. Så finner hun en homofil lokalpøbel død i fjæra si, og trur sønnen hennes har stått for ugjerningen. Margaret fjerner liket for å forsvare sønnen, men får fort pengeutpressere på nakken. Hvem sa at det er lett å være alenemor… The deep end er en glimrende triller i hvert fall, ukonvensjonell og ekkel.

Glasskår
Regi: Lars Berg
Glassskår handler om Viktor og kompisene hans, broren hans og damene de aldri får. Broren blir dødssyk, og samtidig er den store dtygge eksosgjengen på krigsstien. Glasskår har de beste intensjoner, men blir mest ufrivillig morsom pga føling i fjæra, kunstig dialog og et og annet mikrofonstativ som dukker opp i kanten av bildet. "Lite saklig dumt det’a."

Ingenmannsland
Regi: Danis Tanovic

Ingemannsland er en av de mest ekte krigsfilmene jeg har sett på en stund. Endelig en krigsskildring blottet for kvalmende patriotisme og trøttende klisjeer. Spennende blir det aldri, men det er vel heller ikke meningen med denne filmen. Det hele er på et litt dypere plan en den vanlige hollywoodsmørja.

Domestic Disturbance
Regi: Harold Becker

John Travolta begynner å bli litt sliten, ja det synes jeg. I Domestic Disturbance spiller han den snille pappa’n, men må likevel ut og slosse etter hvert. For den onde stefaren har både ugler i mosen og urent mel i posen, og det hele drar seg ganske så oppskriftsmessig opp til et mareritt. Jaja. Litt spennende, men veldig forutsigbart.

Hjerter i atlantis
Regi: Scott Hicks

Småsentimentalt blir det i Hjerter i Atlantis. Gode gamle Antony Hopkins tar seg en pause fra menneskespising og andre ekle ting, og spiller en mystisk fremmed som viser seg å være ganske sympatisk. Masse barndomsmimring her ja, men det hele blir litt døvt. Sorry.

Monsterbedriften
Regi: Pete Doctor

Monsterbedriften derimot er action fra start til slutt. Ingen mimring, men derimot en anledning til å være barn for både unge og gamle. Sjelden har jeg sett dataanimasjon som har skapt så levende figurer, og det hele blir ganske så morsomt, underholdende og absolutt anbefalelsesverdig.

Ghost World
Regi: Terry Zwigoff

Når man forlate high school kastes man ut i en svært så usikker verden, man vil gjerne være voksen, uten at man er helt det. Ghost world er en såkalt annerledes ungdomsfilm. En med dybde faktisk. Og vi vet jo alle hvor kjedelig det er. Nei da. Men Ghost world er faktisk litt kjedelig. Bra skuespillere, realistisk og sarkastisk, og totalt blottet for framdrift. Kanskje best for godt voksne folk som vil mimre seg tilbake til ungdommens usikkerhet. For den har vel kanskje vi under 30 nok av.

 

Vanilla skylk
Regi: Cameron Crowe

Cruiser’n har alt i Vanilla sky: Penger, lekre babes og et eller annet stort konsern som han har arvet fra faren. Men så får han plutselig det gode liv i trynet. Eksdama kjører ham halvt i hjel, og trynet hans er fullstendig ødelagt. Og
Ikke hør på bedrevitermølet du eventuelt må ha fått med deg. Vanilla sky er faktisk en uggen, visuelt lekker film med nerve, pene damer, mange tvister og god regi. Smaken er som baken, men i dette tilfellet skal du høre på meg. Vanilla sky er verdt å få med seg. Stol på meg.

 

Å seile sin egen sjø
Regi: Øyvind Sandberg
"Heftig og begeistret"-bølgen er over oss. "Å seile sin egen sjø" er i samme stilen, og vil nok score på det, i hvert fall hos det voksne publikumet. Filmen og menneskene du møter i den er småvarm og trivelig, men jeg sitter likevel igjen med følelsen av å ha sett et vanlig TV-program, og ville nok kanskje ikke betalt 70 kroner for dete her.

Behind enemy lines
Regi: John Moore
Behind Enimy lines er en møkkafilm spør du meg. Mannen med tegneserienesen, Owen Wilson, spiller vår blåøyde amerikanske lyslugg av en helt, som overlever "behind enemy lines" på tross av å ha hele den hensynsløse bosniske hæren etter seg. Eller var det serbere? Husker ikke helt, det var egentlig aldri så veldig viktig i denne filmen, her går det mest på "heia Amerika". Filmen er for så vidt godt håndverk med flotte bilder, men den klarer aldri å engasjere meg.

Human nature
Regi: Michel Gondry
Ukas desiderte tullefilm heter human nature. Her tas det opp viktige eksistensielle spørsmål, for eksempel hva som er best av å springe naken rundt i skogen og parre seg og spise og sånn, i motsetning til å leve dannet, lese Tolstoi og spise med riktig gaffel og sånne ting. Human nature blir aldri veldig morsom, men er i bunn og grunn ganske underholdende. Etter å ha sett filmen kjente jeg at jeg var litt apete til sinns, men det gikk fort over, nå er jeg dannet igjen. Hu- hu

Jeepers Creepers
Regi: Victor Salva

Jeepers Creepers er vel kanskje den tynneste story’n siden glitter med Mariah Carey. Grøsser om søskenparet som kommer ut for en litt lei seriemorder. Når det viser seg at denne morderen heller ikke følger de fysiske lovene vi er vant til, så blir det ekstra vanskelig. Joda, du skvetter litt av Jeepers Creepers, du gjør det. Uten at filmen blir bra av den grunn.

Sønnens rom
Regi: Nanni Moretti

"Sønnens rom" er ei vakker, stillferdig og trist historie, etter less is more-prinsippet. Vi møter en italiensk kjernefamilie, hvor sønnen plutselig dør i en dykkerulykke. Tungt og trist, ikke akkurat noen bakrusfilm, men ganske fin.

Livvaktene
Regi: Anders Nilsson

Spør du meg så er helgas beste film svensk. Livvaktene er skikkelig godt håndverk, spennede og actionfylt, og oj, så kul. Når en riking trues på livet av en gammel østblokknazi, strekker ikke lenger svenska polisen til. Da må det spesialstyrker til, med andre ord livvaktarna. Med flust av kule tekniske duppedingster, tøffe gutter og jenter og rimelig kuuul holdning, så er livvaktene en vinner.

Det nya landet
Regi: Geir Hansteen Jörgensen
Lukas Modysson har vært med og skrevet manus til det nya landet, og treffer spikern på hodet igjen. En underfundig og varm film om det å være innvandrer
i Sverige, komisk og tragisk på samme tid, ja, akkurat som vidar lønn
arnesen.

Serendipity
Regi: Peter Chelsom
At skjebnen styrer livet vårt, er det mange som tror. Spesielt i filmen
Serendipity. Romantisk skvip for de som tror på sånt, og av og til så er det
jo litt godt å være litt romantisk. Litt i drøyeste laget kan det nok
likevel bli, selv om kate beckinsale er ei yndig og veldig søt dame.

Shallow Hal
Regi: Bobby Farrelly, Peter Farrelly
Farrelybrødrene har bremset opp litt etter elleville sine elleville dum og
dummere, og alle elsker mary. Moralen i Shallow Hal er at det går an å være
glad i noen selv om de er feite og stygge, og det er jo for så vidt en
betryggende tanke nå når juleribba står på bordet.

Joyride
Regi: John Dahl
Jeg har alltid sagt at du kødde ikke med trailersjåfører. Joyride viser at jeg har rett. En practical joke slår feil, veldig feil. Brødrene Lewis og Fluffer får etter hvert mer enn nok med å prøve å stikke av fra en psyko tungtransport. Og filmen blir da riktig så spennende den.

Kandidaten
Regi: Rod Lurie
Kandidaten er et politisk drama med nerve. Et interessant innblikk i amerikansk politikk, og gnistrende godt spill, bare synd at slutten er så svulstig.

Glitter
Regi: Vondie Curtis Hall
Jente kommer rett fra barnehjemmet og synger seg inn i alles hjerter. Originalt? Neppe. Mariah Carey er ei gås med designerpupper som ikke er pen engang. Hun gauler seg gjennom filmen Glitter etter beste evne, mens jeg sitter med sure oppgulp og hele greia i vrangstrupen. Så skal du la være å se bare en film i år, så bør du la være å se glitter.
For ikke alt som glitrer er gull. Det her er bare bull.

Rockstar
Regi: Stephen Herek
Rock er definitivt in for tiden, men det er ingen unskyldning for å lage dårlig film. Og det har man gjort i rockstar. fortellingen om gutten som opplever drømmen og blir rockestjerne blir bare platt, kjedelig og usannsynlig. Styr unna.

Cecil B. Demented
Regi: John Waters
Cecil B Demented er vel også noe for mindretallet. Her får vi servert historien om en idealistisk filmgjeng som skal kuppe hollywood for å lage sin egen kultfilm. Her ropes det død over kommersiell film og sånn, men ojoj- nerd alert, nerd alert! Du skal være temmelig interessert i film for å ha glede av den her. Sære greier…

Bandits
Regi: Barry Levinson

Bandits er en litt mer lettspiselig greie. Billy Bob Thornton har jeg vært sur på siden han stakk av med Angelina Jolie, men må innrømme at han gjør en allright jobb her. Sammen med Bruce Willis utgjør han tospannet som gjør suksess i å rane banker. Så kommer det selvsagt ei dame inn i bildet (det gjør ofte det), og ting blir litt mer komplisert (som det gjerne blir).

 

En reise til Kadahar
Regi: Mohsen Makmalbaf

Reisen til Kadahar er jo en veldig interesant film akkurat nå, ettersom den skildrer hvordan det er å være kvinne i Afghanistan under taliban-regimet. Nafas er ei kvinne som vender tilbake til gamlelandet for å hjelpe sin suicidale søster, og sånn går nå filmen. Filmen ellers byr vel ikke på noen store filmatiske grep, og kan bli litt kjedelig til tider, men absolutt interesant, bevares.

Harry Potter og de vises stein
Regi: Chris Colombus

Så var det filmen alle har gått og venta på da. Harry Potter er endelig på filmlerrettet, til glede for små og store 11-åringer. Og joda, jeg kan med en gang si at det svinger av Harry Potter. Nå gidder jeg ikke bøye meg i tryllestøvet, for det er det mange nok som gjør, men en helt grei eventyrfilm har det blitt. Når det er sagt så tror jeg boka er bedre. Men det vet jeg ikke sikkert for den har jeg ikke lest. Ops sa jeg det høyt? Nåde, lover å lese den nå.

Kaptein Corelli’s mandolin
Regi: John Madden

Først skal vi til de greske øyer og andre verdenskrig. Italienerene under Mussolini har tatt styringen, noe som passer grekerne dårlig. Men etterhvert så viser det seg at italienerene er "good guys" de også, og da ligger det selvfølgelig an til en liten kjærlighetshistorie på tvers av leirene. Nicolas Cage er stødig og Penelope Cruz yndig, men jeg klart aldri å bli helt revet med av denne historien jeg. Terningkast gjesp.

Pianolærerinnen
Regi: Michael Haneke

Skulle ha ønsket at det samme gjalt for pianolærerinnen, men nei… Jeg forlot salen oppbrakt og emosjonelt ustabil. Filmen handle om ei dame i tredveårene som bor hos mora si og er klaverprofessor i Wien. Så langt er alt vel. Men så er det det her med at hun vanker i hardpornosjapper, spionerer på elskende par og skjærer seg i kjønnsorganet, det gjør meg litt mer uvel. Nå er det ingenting å ta filmen på, den er godt håndverk som det heter, men samtidig så destruktiv og ekkel at det ble litt sterk kost for meg. Det er ikke sånn jeg husker pianolærerinnen min nei! Tror jeg da…

Hedwig and the angry itch
Regi: John Cameron Mitchell

handler om en østysk gutt som skifter kjønn og turnerer USA med rockebandet sitt.
Ikke noe for homophobe, men derimot en flott opplevelse for elskerere av David Bowie og Lou Reed.

Baby boy
Regi: John Singleton

Yo what’s up in tha neighbourhood? Det som er up er en ghettofilm med følelser i sentrum. Ikke helt min greie det her, må innrømme det. Det hele blir litt ensporet og stereotypt, om Jody som skal liksom være en mann, men oppfører seg som en baby. Bro’s, det må kunne gå an å vente litt mer av dere enn det her.

Don’t say a word
Regi: Gary Fleder

La meg presentere den nye heltetypen i Amerikansk film; Glem detektiver, militær, politi ogsåvidere, barnepsykiateren er den som ordner opp nå for tida. Michael Douglas spille helten som får datteren sin bortført, og må ta saken i egne hender. Resultatet blir en film med litt nerve, men bare litt.

Atlantis
Regi: Gary Trousdale, Kirk Wise

Atlantis er vakker, stilren, pompøs, actionfylt, men i alt dette drukner den varme gode humoren som har kjennetegnet disneyfilmer. Historien er jo fascinerende, men drukne i teknikkmasturbasjon, ja du hørte meg. Effektronk.

Apokalypse Now
Regi: Francis Ford Coppola

Er vel kanskje kjent for de fleste. Siden 1979 har filmen blitt 49 minutt lengre, og er nå oppe i svimlende tre og en halv time. Likefullt et mesterverk, en fantastisk filmskildring av en tullete krig, med andre ord kanskje like aktuell i dag. Apocalypse Now byr på flotte skuespillerprestasjoner, gode bilder, drama og ettertanke… og blir kanskje en halvtime for lang for noen.

American Pie2
Regi: J.B. Rogers

Hva skal en si om American pie 2 da? Så du eneren? Da har du sett denne også. Jeg skal ikke si – som visse forståsegpåere – at dette er elendig. La gå at filmen har høyere kroppsvæskefaktor enn en gjennomsnittlig presidentperiode i det hvite hus, men det oppstår faktisk etpar ganske så komiske situasjoner her. Hele persongalleriet fra førstefilmen er på plass, med den forståelsesfulle faren som min personlige favoritt. And there was this one time, at the bandcamp… Alt skal være så modent for tida. American Pie er det ikke.

Den fabelaktige Amelie fra Montmartre
Regi: Jean-Pierre Jeunet

Amalie finner plutselig ut at hun skal gjøre verden til et bedre sted for sine medmennesker, noe som blir utgangspunktet for en finurlig, varm og morsom film. Denne franske filmen er absolutt anbefalelsesverdig, i sin vakre enkelhet.

A.I.
Regi: Steven Spielberg

Litt mer komplisert blir det i Spielberg-monsteret Artificial Intelligence. Man skaper en robot som er i stand til å føle og elske, og plasserer den som et barn i en vanlig familie. Dette vekker mange store spørsmål, uten at filmen i og for seg gir noen svar. Haley Joel Osment spille overbevisende, men filmen kunne med fordel sluttet en halvtime tidligere.

Legally Blonde
Regi: Robert Luketic

Er det noen som virkelig kunne ha trengt å ha sluttet en halvtime tidligere pluss litt kunstig inteligens så må det være skaperne av Legally Blonde. En film for blondiner, med blondiner, og tydeligvis av blondiner. Lille Elle blir ikke tatt på alvor som blondine og tar opp kampen. Litt sånn "blondiner foren eder" her, og det kan dere virkelig trenge etter Lovlig blond, som er en lovlig dust film halvveis reddet av Reese Witherspoon.

VENGO – FLAMENCO I BLODET
Regi: Tony Gatlif

Vi starter med Vengo, en spansk film om Sigøynera, blodhevn og ikke minst flamenco. Masse flamenco! Først syntes æ det va heftig, dernest interessant, etter hvert kjedelig og te slutt direkte irriterende… Flamenco my ass.

 

 

Italiensk for nybegynnere
Regi: Lone Scherfig
Danskene spyr ut nok en dogmefilm, og selv om dogmebegrepet begynne å bli litt slitt, så fungerer den filmen her fint. I hvert fall hvis du er singel, høstdepressiv og klar for litt optimistiske inputs, så er Italiensk for nybegynnere en søt film. Kjærligheten varer lengst, og ja- det går bra te slutt.

 

Shrek
Regi: Andrew Adamson, Victoria Jenson
Den største forskjellen på Disney og Dreamworks er at sistnevnte ikke trenger å være så fordømt korrekt, noe shrek er et bevis på. En befriende morsom film om trollet som redde prinsessa, med de komplikasjonene det fører med seg. For- er det ikke sånn at Den som redder prinsessa også skal få henne?? Imponerende animasjon og gode stemma, i hvert fall i orginalversjonen.